I ei av etikkbøkene under mastergraden stod det at en god idrettsutøver ikke nødvendigvis blir en god idrettspsykologisk rådgiver. Jeg tror det ligger mye i dette. Likevel mener jeg at hvis en i tillegg til en god utdanning har idrettslige erfaringer, blir det mye lettere å sette seg inn i utøveres situasjoner.

Mars 1993 – mitt møte med idretten. Nesten to år gammel, på et par hjemmelagde treski. Jeg kunne ikke helt matche storebroren min som måtte bli bært inn i bilen etter turen med skia på, men det var likevel en god start på idrettsgleden. I denne alderen satt jeg foran tv-skjermen og så onkel på friidrettsstevner, mens jeg ropte «onka, onka». Senere i oppveksten fikk jeg, sammen med søsknene, både spyd, kuler og diskoser, som vi kastet rundt på jordet når vi besøkte onkel i sommerferiene.

I løpet av ungdomstiden drev jeg med både langrenn, orientering, skiskyting, håndball, turn og friidrett. Skiskyting ble stadig mer idretten jeg ville mest i, og jeg hadde min egen drøm om å bli best i verden. Skiskyttermiljøet i Sauda var lite, og det ble utrolig mange treningstimer sammen med storebroren min, Amund. Jeg bygde mye selvtillit gjennom skiskytingen, og idretten var en stor del av meg.

I tredje klasse på videregående fikk jeg påvist kyssesyken. To treningsøkter daglig og konkurransehelger ble byttet ut med to skoletimer daglig og hvile. Det var et ganske brutalt møte med temaet «idrett og identitet». Kyssesyken varte i 1,5 år, før jeg begynte å trene igjen. Jeg husker spesielt godt et foredrag av Marco Elsafadi, som jeg hørte i denne perioden. Han snakket fra egne erfaringer om temaet, og la vekt på å tenke over hvem en er uten idretten.

Etter at skiskytterrifla var lagt på hylla, begynte jeg ivrig med kampsporttrening. Jeg ville lære alt som var, og gikk på både boksing, taekwondo, kickboksing og brazilian jiu jitsu. Det naturlige målet ble svart belte i taekwondo, og treningen gjenspeilet dette. Da jeg flyttet til Oslo og begynte på mastergraden, startet jeg på Team Tveita, som er et konkurranseteam i taekwondo. Helt ærlig – jeg var småredd før flere av treningene og betydelig mer redd før stevnene. Da jeg gruet meg til kamper, var det spesielt én tanke som hjalp meg til å senke skuldrene – «den hardeste kampen du har denne uken er det som skjer i hodet ditt fram til stevnet». Det var en ypperlig mulighet til å bruke kunnskapen jeg tilegnet meg rundt mental trening.

Her ble vekt et betydelig tema også. Jeg har alltid vært tung i forhold til høyden, og jeg ble nesten nødt til å redusere vekten for å kunne konkurrere. Mot slutten av det første året begynte dette å gå på akkord med helsa – både fysisk og mentalt. Jeg spiste for lite og innså etter hvert at jeg burde legge prestasjonsmålene på hylla for å ta vare på både den fysiske og mentale helsa.

Før masteren var planen å konkurrere nasjonalt det første året og internasjonalt det andre året. På grunn av helsa bestemte jeg meg for å slutte med stevner etter det første året. Muligheten til å gå stevner som Serbia Open, US Open osv. betydde rett og slett lite når jeg ikke kjente på gleden av å konkurrere. Erfaringene jeg gjorde her viste meg hvor viktig det er å bevare idrettsgleden og helseaspektet i treningen.

I løpet av disse periodene spurte jeg flere ganger meg selv om meningen med det. I dag håper jeg erfaringene mine bidrar til at jeg kan hjelpe utøvere som møter lignende utfordringer.